Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturmark >  Kulturmarkstypenes økologi

Kulturmarkstypenes økologi

De naturlige eng- og beitemarkenes artsmangfold og artssammensetning er resultat av et nært samspill mellom naturforholdene på stedet og utnyttingen av arealene.

Størstedelen av variasjonen i flora og vegetasjon kan knyttes til variasjon i følgende økologiske faktorer:

  • hevd (skjøtselstype; som beite eller slått, intensitet og varighet, kontinuitet)
  • fuktighetsforhold
  • markreaksjon (basefattig - baserik)
  • næringsforhold (først og fremst nitrogen)
  • lysforhold

Kulturbetinget engvegetasjon (eller såkalt seminaturlig engvegetasjon) har oppstått som følge av rydding av trær og busker, og slått og/eller beiting. De mest artsrike typene (av viltvoksende arter) har utviklet seg på udyrket mark som er høstet, men ikke pløyd, innsådd eller gjødslet, og har sin parallell i den "naturlige naturen", der forskjellen er rydding av trær og busker, og langvarig slått og beite som økologisk faktor.

Friskmarkseng med styvingstrær Foto: Tor Øystein OlsenRydding og/eller høsting av trær eller busker, brenning, beiting og slått fører til åpnere vegetasjon med bedre forhold for lyselskende og konkurransesvake arter. Mange arter som hadde vandret inn i Norden like etter istiden, fikk på nytt gode betingelser, som følge av steinalderbondens tidlige kultivering av landskapet. (Under istidene har det dessuten eksistert store tundra- og steppeområder utenfor isranden. Her beitet store grasetere som mammut, ullhåret neshorn og kjempehjort. Artsinnholdet i mange av dagens grasmarkssamfunn kan til dels være rester etter beitesamfunn som oppstod på den måten.) I tillegg vandret etter hvert nye arter inn, og noen ble innført av mennesket, og som seinere har blitt naturalisert. Menneskets påvirkning endret de naturlige vegetasjonstypene slik at de etter hvert ble erstattet av nye kulturbetingete vegetasjonstyper. Disse vegetasjonstypene domineres av viltvoksende arter, men de avviker fra de naturlige vegetasjonstypene bl.a. ved mengdefordelingen mellom artene. Der opprinnelig vegetasjon var tett skog, vil artsinnholdet også være svært forskjellig, med mange lyskrevende arter i forhold til tidligere, mens skyggeartene stort sett er borte. Når kulturpåvirkningene opphører, skjer en gjengroing og endring i retning av naturlig vegetasjon igjen, for eksempel fra åpen beitemark til skog i ulike suksesjonsstadier. Den lyselskende floraen skygges da ut. De nyrestaurerte engene ved Kirkeby i Maridalen var i 1997 tett (opptil 40 år gammel) løvskog uten særlig vegetasjon i feltsjiktet.

Hevden påvirker også vegetasjonen ved å endre konkurranseforholdene mellom de enkelte artene. Plantene forstyrres regelmessig av slått eller beite, og utsettes for "stress" i form av næringsmangel, som følge av utarming av jorda ved langvarig hevd. Dette favoriserer en rekke småvokste arter med evne til å ta vare på næringsstoffene, og arter som tåler de forstyrrelsene slått og beite medfører. Kraftigvoksende "konkurransestrateger" vil etter hvert gå tilbake. Resultatet er normalt en økning i artsmangfoldet ved kontinuerlig og stabil hevd.

Ny viten har også påvist at mange slåtteengarter inngår et samarbeid med ulike sopper, såkalt mykorrhiza eller sopprot, og får på den måten økt tilgang på vann og næringsstoffer. Samspillet mellom sopp og plante gjør det mulig å vokse der ingen av dem ville klart seg alene. Mange slåtteengarter (særlig orkidéer) kan dessuten ikke spire uten at soppen er til stede.

En rekke faktorer, som slåttetidspunkt, redskapsbruk, beitetrykk, tidspunkt for beitepåslipp m.m. har også betydning. Tilsvarende vil endringer i hevd medføre endringer i vegetasjonen. For eksempel vil tilførsel av gjødsel favorisere de kraftigvoksende konkurranseartene, som, iallfall ved kraftig gjødsling, i løpet av kort tid vil dominere. Sterk økning i beitetrykket vil føre til at kun et fåtall "beitespesialister" overlever.

Slåttetidspunkt Tegning: Målfrid Voll
Når blåknapp, solblom og flekkgrisøre blomstrer, er det på tide å slå enga. Alle disse artene er typiske slåtteengarter som har bladene samlet i rosett nær bakken; bladene blir derfor spart av slåttekniven. Tegning: Målfrid Voll

Generelt kan en si at de artsrikeste eng- og beitemarkene finnes på baserik og nitrogenfattig markekstensivt drevne arealer med lang kontinuitet.


Sammenligning av naturlige og hevdbetingede (kulturavhengige) vegetasjonstyper

Forskjellen mellom naturlige vegetasjonstyper og seminaturlige (hevdbetingede) vegetasjonstyper med samme naturlige miljøfaktorer, er ulike typer hevd (rydding, beite, slått, lauving). Oversikten over naturlige vegetasjonstyper får dermed sin parallell i seminaturlige vegetasjonstyper. Her følger en oversikt:

Naturlig vegetasjon:
Heiserie:
Lavskog
Bærlyngskog, blåbærskog
Røsslyng-blokkebærskog
Kalklågurtskog

Små, storbregneskog
Fattig sumpskog
Tørr lågurtskog
Engserie:
Edelløvskog med alm, ask, lind og hassel
Gråor, hegg, svartorskog
Høgstaudeskog
Rik sumpskog
Myrserie:
Fattigmyr
Mellomrik myr
Rik, ekstremrikmyr
Seminaturlig vegetasjon:
Heiserie:
Røsslynghei
Skrinn magereng, finnskjeggrye
Fattig fukthei, røsslyngfukthei
Kalkhei
Engserie:
Magereng, finnskjeggeng
Vekselfuktig fattigeng, blåtoppeng
Lågurteng

Rikeng
Rik fukteng
Rik friskmarkseng
Rik fukteng
Myrserie:
Slåtte/beiteprega fattigmyr
Slåtte/beiteprega mellomrik myr
Slåtte/beiteprega rikmyr

Hevding av naturlig vegetasjon til seminaturlig vegetasjon gjør at tidligere heivegetasjon omdannes gradvis til engserie. Jordsmonnet omdannes fra barskogens podsolprofil til slåtte- og beitemarkas brunjordsprofil. Jordsmonnet til en velhevdet slåtte- og beitemark består av moldaktig brunjord, med stor tilgang på næringsstoffer og høy biologisk aktivet, i motsetning til den sure råhumusen i barskogen.

Forskjell slått - beite

Beite skiller seg fra slått på i hovedsak følgende måter:

  • mens slått tar alt over slåttekniven er beite selektivt, dvs. at dyra velger selv den mest smakelige delen av vegetasjonen. Beite favoriserer derfor planter med torner eller spisse blad (f.eks. roser, slåpetorn og einer), sterkt kiselholdige blad (f.eks. finnskjegg og sølvbunke) eller med innhold av giftige eller frastøtende lukt- eller smakstoffer (f.eks. tyrihjelm og soleier). Forskjellige dyreslag beiter på ulik måte og påvirker derfor vegetasjonen noe forskjellig. Ku beiter nokså lite selektivt og er ved rimelig antall relativt skånsomme med markvegetasjonen. Sau (og geit) beiter mer selektivt, og i stort antall gnager de vegetasjonen mer ned enn storfe.
  • ved beite tilbakeføres en stor del av næringsstoffene til marken.
  • beite gir punktvis sterkt marktrykk. Dette gjør at tråkksvake planter er mer utbredt i slåtteenger. Tråkket favoriserer derimot planter som behøver bare flekker for å spire. Små vannplanter favoriseres av krøttertråkk ved elve- og strandkanter.
  • den tradisjonelle slåttedriften med sammenrakning, tørking, lagring og transport fører til en annen spredning av sporer og frø enn den beitedyrene gir.

Suksesjoner

Fordi eng og beitemarkene er et resultat av hevd, vil redusert eller opphørt bruk i stor grad påvirke vegetasjonen, både artssammensetningen og mengdeforholdet mellom artene. Konkurransesvake, lyselskende og hevdbegunstigete arter vil etter hvert gå tilbake, og konkurransesterke arter som tidligere ble holdt tilbake av slått og beite, vil øke. Avsluttet høsting vil også, sammen med nedfall av atmosfærisk nitrogen, føre til økt næringsinnhold i jorda.

Suksesjonsforløpet vil være avhengig av vekstforholdene på stedet og de tilstedeværende artenes populasjonsbiologi (bl.a. spredningsevne, spredningsmåte og livslengde). En del hevdbegunstigede arter vil vise en oppblomstring i første fase av suksesjonen, for seinere å forsvinne. Generelt går gjenvoksningen langsommere på tørr, mager mark enn på fuktig og næringsrik. Kalktørrengene på øyene i Oslofjorden er eksempler på enger som vokser svært langsomt igjen. Samtidig går også gjengroingsprosessene seinere i høyereliggende områder enn i lavlandet, og seinere på myr enn fastmark. På næringsfattig og fuktig myr synes det ikke å skje noen reduksjon av artsantall i det hele tatt etter opphør av slått.

På grunn av den sterke reduksjonen i husdyrholdet i Oslo og Akershus, er svært mye av det som finnes av rester av gamle kulturmarkstyper i området inne i ulike gjengroingsfaser, eller suksesjonsfaser. Dette, sammen med tidligere endringer i bruken av arealene, kan gjøre det vanskelig å plassere lokalitetene i en bestemt kulturmarkstype.

Flora

Den store økologiske variasjonsbredden i det gamle jordbrukslandskapet ga vekstvilkår for en rekke planter og dyr. Vi kan dele de kulturbetingete plantene inn i tre økologiske grupper:

  • åkerugras
  • planter på gårdstun og i vegkanter
  • planter i gammel kulturmark (bl.a. slåttemark og beitemark)

Ballblom Foto: Arild Andresen
Ballblom Foto: Arild Andresen

Den norske engfloraen har i alt 600-700 arter, av disse er ca. halvparten rene engplanter, det vil si arter som hovedsakelig, eller bare finnes i kulturbetinget eng. En del av engplantene har hatt sitt opprinnelige tilholdsted i det norske naturlandskapet. De har vandret inn på engene fra naturlig åpne områder, som strender, elvekanter, brannflater, bergknauser og fjellheier. Andre arter, som har tyngdepunktet i sin utbredelse i andre klimaområder, har vandret inn med menneskets hjelp.

  • Indikatorarter for naturlig slåtte- og beitemark

    Bakkemynte
    Bakkestjerne
    Bakkesøte
    Bakketimian
    Ballblom
    Bergmynte
    Blåklokke
    Blåknapp
    Brudespore
    Bråtestarr
    Drakehode
    Dunhavre
    Dunkjempe
    Engfiol
    Engfrytle
    Enghaukeskjegg
    Engnellik
    Fagerklokke
    Finnskjegg
    Fjellrapp
    Fjelltimotei
    Flekkgriseøre
    Flekkmure
    Flerårsknavel
    Gjeldkarve
    Grov nattfiol
    Gulaks
    Gulmaure
    Harerug
    Harestarr
    Hjertegras
    Hårstarr
    Hårsveve
    Jåblom
    Kattefot
    Knollerteknapp
    Knollmjødurt
    Knoppurt
    Krattsoleie
    Kvitbladtistel
    Marikåper
    Marinøkkel
    Marinøkleblom
    Markfrytle
    Nattfiol
    Nikkesmelle
    Prestekrage
    Rundskolm
    Sandfiol
    Skogkløver
    Smalkjempe
    Småengkall
    Solblom
    Stjernetistel
    Storblåfjær
    Stortveblad
    Tiriltunge
    Tjæreblom
    Tveskjeggveronika
    Vill-lauk
    Vill-lin
    Vårstarr
    Øyentrøst

     

    Storblåfjær Foto: Arild Andresen
    Storblåfjær Foto: Arild Andresen

    Stortveblad; Frances Dodman
    Stortveblad Tegning: Frances Dodman

  • Indikatorarter for gjengrodd beitemark og slåttemark:

    Rester av gamle kulturmarkstyper er i stor grad preget av gjengroing. Store forekomster av følgende arter indikerer gjengroing av gammel kulturmark:

    Firkantperikum, fredløs, geitrams, mjødurt, skvallerkål, strandrør, takrør (slåttemyrer), snerprørkvein og einstape.

    De to siste er typiske gjengroingsarter på rester av gamle slåtteenger. Totaldominans av snerprørkvein er svært vanlig for gjengrodde slåtteenger. Dette gjelder også i de første årene i restaureringsfasen av gjengrodde gamle enger.

  • Indikatorarter for gjødslet natureng (overflatedyrket eng):

    Følgende arter kan, ved masseopptreden, brukes som indikatorer på gjødslet, men ikke pløyd og drenert eng (overflatedyrket slåttemark eller beitemark):

    Hundekjeks, åkertistel, hundegras, kveke, engsvingel, timotei, engrapp, høymol, sølvbunke, ugrasløvetann og brennesle.

    Gulbelg, stormaure, gjerdevikke og nyseryllik etablerer seg raskt i gjødslete naturenger og kan opptre i nokså store mengder.

  • Indikatorarter for gjengrodde dyrka enger - gjengrodd kultureng eller kulturbeite:

    Endel tidligere dyrka enger, som er overlatt til naturen, har etter hvert fått en relativt artsrik og fargerik flora med skogstorkenebb, geitrams og hundekjeks. Følgende arter indikerer gjengrodd kultureng eller kulturbeite:

    Bringebær, engrapp, engreverumpe, engsvingel, geitrams, hundegras, timotei, ugrasbalderbrå og rødkløver.

  • Permanent kultureng eller kulturbeite; hevdet eng som ikke lenger blir pløyd eller gjødslet, men som blir slått eller beitet, ofte kalt ekre.

    Permanent kultureng Slakteren Foto: Helge Viken
    Permanent kultureng ved Slakteren; hevdet eng som ikke lenger blir pløyd eller gjødslet, men som blir slått. Foto: Helge Viken

    Dette er tidligere kulturenger eller kulturbeiter (og åkerteiger) som tidligere har vært pløyd, drenert, gjødslet og innsådd eller innplantet, men som siden har blitt utelatt fra åkerrotasjon i en lengre periode, og som fortsatt blitt slått eller beitet. Denne kulturmarkstypen kan være både fargerik og til dels artsrik, og har mye til felles med de to foregående, og kan over tid ligne de naturlige engene, men med unntak av de mest eksklusive slåtte- og beiteartene. Størstedelen av de hevdete engene rundt Blankvann er eksempler på dette, der tidligere fulldyrka enger (og åkerlapper) i dag blir slått eller beitet, og framtrer som frodige og fargerike (og dels artsrike) "blomsterenger", med et sterkt innslag av hundekjeks, løvetann og skogstorkenebb, men som mangler typiske slåtte- og beitemarksarter (som marianøkleblom og bakkesøte).

Mellom alle disse kulturmarkstypene er det naturligvis glidende overganger, og det er vanskelig i praksis å skille mellom dem. Dette kommer også av tidspunkt for endring av og opphør av kulturpåvirkningen.


Du kan lese mer om kulturmark ved å laste ned teksten til årbok 2002: "Verdifull kulturmark Blankvann, Maridalen og Slåttemyra" av Stein Flatby og Tor Øystein Olsen som PDF-fil. Du kan også laste ned hele årboka som PDF-fil ved å klikke på linken under.

  application/pdfTekst årbok 2002: Verdifull kulturmark
application/octet-streamLast ned årbok 2002 som PDF-fil her

dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349