Det lyser fra værbitt rute
i Gørjakoia en maikveld ...
En kar på brisken hviler,
bak skogen er sola på hell ...
Han lytter til vårens vinder
og elvas friske brus ...
Svette og flesklukt driver,
han hører skogens stille sus ...
Han Tor er vakt ved Gørja,
snart skal fløyta her inne gå ...
Grima, den dekker vannet,
det lukter tømmer og kvae rå ...
Han venter på fløterlaget
me'n Alfred, han Bjarne og 'n far ...
Fra Bikkjemyra orren buldrer,
det dufter av sevje og bar ...
Koia er fattig og sotet,
merket av storm og vind ...
I kroken svartommen brenner,
han Tor glir i søvnen inn ...
Han drømmer om bedre tider,
om gleder og bleke mø ...
Der slitet og plikten kan vike,
og han ... alle sine kan fø ...
Han søker en annen verden ...,
rettferd og arbeidets lønn ...
Der storkar og fløter er like ...,
det ... er hans stille drøm ...
Han snur seg på harde brisken
og legger innpå en saftig snus ...
Kikker ut glaset og lytter ...,
fra Gørjahøgda høres vindens sus ...
Fløyta er stor i år ...,
det er tømmer fra vik til land ...
Fra grønne og frodige lier,
tømmer er kjørt til Gørjas vann ...
Snart skal nålene taes ...,
og mye vann går det med ...
For stokkene, de driver
helt til Gørjafløyta ned ...
Tømmeret farer i stryket,
gjennom Gørjas kistedam ...
Ned elva med stille loner ...
og fossen til Helger'ns vann ...
Skumsprøyt og bulder
til morran gryr ...
Over vårgrønne skoger ...,
fra Nepptjern til Sleppmyr ...
Noen uker hver vår det varer,
med vennskap, frihet og slit ...
Han Tor er i skogens rike,
hver vår så lengter han hit ...
Tømmerets ferd er snart omme,
Gørja hviler inn på ny ...
Men fisken, den glir ved landet ...
i Vesle-Gørja ..., stor ..., men sky ...
Han Tor står ved veggen og lyer
ut i vårnattens mjuke kveld ...
Hører svarttrostens fine toner
og er takknemlig allikevel ...
Nok en dag av livet ...,
i armod og håp og tro ...
I Gørjakoia slukker han lyset ...,
så går han Tor til ro ...
Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 1999
Tips en venn
Skriv ut
