Bevisstgjøring rundt begrepene ER og BØR (positiv og normativ teori – deskriptiv og preskriptiv teori)

Samfunnsøkonomen (sosialøkonomen) Leif Johansen utarbeidet boka "Opptakt til sosialøkonomien" før han døde i 1982. I denne boka drøftet han blant annet positiv og normativ teori (deskriptiv og preskriptiv teori) – hva som er / bør være. Når er det fag, og når er det politikk? Denne bevisstgjøringen er i aller høyeste grad også overførbar til andre fagområder.

Side 80: 5.5 Positiv teori og normativ teori.

"[...] Skillet [mellom ER og BØR, red. anm.] kan sies å gå etter hva slags spørsmål en forsøker å besvare. Ved positiv teori forsøker en å besvare spørsmål som gjelder hvordan ting er, hvordan ting funksjonerer, hva som er årsakene til forskjellige fenomener, hvilke sammenhenger som faktisk råder mellom forskjellige fenomener, hva som kan ventes å bli virkningene av forskjellige tiltak eller inngrep i et system osv. Alt dette er spørsmål som krever kunnskap, facts, innsikt, logikk og analyse. Selvfølgelig kan det råde uenighet mellom fagfolk om slike ting, men det er på en måte en foreløpig uenighet. Med mer facts og kunnskap og grundigere gjennomført og mer presis analyse skal uenigheten kunne reduseres, og det er bare slike ting som kan bidra til å redusere uenigheten. En normativ analyse er en analyse som forsøker å besvare spørsmål om hva som er bra og hva som er dårlig, hva som er ønskelig eller ikke ønskelig, hva som er det beste blant flere muligheter, hva en bør gjøre i forskjellige situasjoner, osv. Mellom faglig sett kompetente personer kan det råde uenighet om de konklusjoner en når frem til ved en normativ analyse, og til forskjell fra resultatene av en positiv analyse vil det her ikke engang 'i prinsippet' være slik at uenigheten behøver å reduseres selv om en får mer facts, kunnskap og grundigere analyse; uenigheten kan ligge i de subjektive vurderinger. Stikkordmessig sies det ofte at en positiv analyse dreier seg om hva som er, mens en normativ analyse dreier seg hva som bør være.

[...]

Den positive analyse kan ses som den grunnleggende faglige aktivitet. Den er alltid nødvendig som grunnlag eller element i en analyse for besvarelse av spørsmål av normativ art.

[...]

Om en lar den positive analysen influeres av de subjektive vurderinger, kan en lure seg selv og andre.

[...]

betinget normativ analyse; den er betinget i den forstand at konklusjonen som inneholder et bør-utsagn er knyttet til en betingelse: Dersom en legger slike og slike vurderinger eller subjektive avveininger til grunn, bør det og det gjøres.

[...]

På forskjellige språk brukes som alternativer til positiv/normativ teori også ordene deskriptiv/preskriptiv teori, hvor altså deskriptiv teori er teori som 'beskriver' hvordan noe er eller virker, mens preskriptiv teori sier noe om hvordan ting bør være eller hva som bør gjøres."

Forståelse av disse begrepene bør også sees i sammenheng med Aristoteles' retorikkforståelse. Den bygger på tre pilarer; begrepene etos, logos og patos. Etos utrykker de verdier avsenderen har. Logos er fakta og logisk argumentasjon. Patos er måten avsender appellerer til følelsene til mottaker.

Formålet med forvaltningen av norsk natur generelt – og verneområdene spesielt

For at diskusjonen omkring forvaltningen av våre natur- og kulturkvaliteter skal være fruktbar, må alltid formålet med forvaltningen være et helt sentralt begrep. Dette gjelder ikke minst i våre verneområder. Ulikt formål og forvaltning, gir forskjellig natur! De fleste arter vil derfor gå fram – eller tilbake – ved ulikt formål og forvaltning. Og ulik historisk bruk av naturen. Sammensetningen av arter og naturtyper vil alltid være et resultat av formålet med forvaltningen av naturen, og den historiske og teknologiske utnyttinga og høstinga av naturen til enhver tid. Og politiske og verdimessige vedtak – samt av enkeltpersoner og tilfeldigheter. Naturen er ikke statisk!

Alt formelt statlig vern av norsk natur (og kulturminner/-miljø) må ha et klart formål. Dette formålet vil styre prinsippene for hvordan vi skal forvalte verneområdene. Formålet vil variere avhengig av hva vi ønsker å ta vare på og hva vi på sikt vil oppnå med vernet.

Vi pleier grovt sett å skille mellom to ulike hovedformål (som i noen tilfeller kan kombineres):

1. Forvaltning av natur i naturtilstand
2. Forvaltning av kulturbetinget (hevdpåvirka) natur, der forvaltningsmotivet er en bestemt kulturtilstand, f.eks. ei historisk slåttemyr, eller et helhetlig kulturhistorisk landskap som Maridalen

Forvaltning av biologisk (og kulturelt mangfold) forutsetter derfor ikke bare forvaltning av såkalt uberørt natur, men også forvaltning av kulturpåvirka natur (og kulturminner/-miljø), samt kunnskaper om hvordan vi skal forvalte disse to typene av natur.

De viktigste vernekriteriene for opprettelse av verneområder bør være representativitet og interessante/spesielle økosystemer, der målsettingen er å ta vare på et utvalg av naturtyper langs variasjonsbreddene fra sør til nord i landet, fra øst mot vest og ulik høyde over havet.

Vern etter naturmangfoldloven skal være strengt, og ha et klart formål. Dette skal være et faglig basert vern – bygd på vitenskapelige prinsipper – og styrt etter strenge kriterier og prioriteringer. Å opprette verneområder er i prinsippet å ta arealer ut av produksjon og disse områdene må derfor være juvelene i norsk natur.

I forbindelse med vernevedtaket er det helt avgjørende at det blir tatt stilling til, gjennom en forvaltningsplan, bestemt av formålet med vernet, om det er behov for nødvendig restaurering av verneområdet og årlig løpende skjøtsel. Dessuten er det viktig å informere om vernekvalitetene og gjennomføre forskning for å dokumentere vernearbeidet. Derfor skal vi ikke verne mer enn vi klarer å ta hånd om.

Et fragmentarisk natursyn – i motsetning til et økologisk helhetlig perspektiv, eller et kulturøkologisk helhetssyn – forankret i kulturhistoria – der menneskelig påvirkning er tydelig og ønskelig

Samtidig vil jeg også advare mot det jeg vil kalle et fragmentarisk natursyn.

Et fragmentarisk natursyn er kjennetegnet av:

1. I stedet for å se på helheten i naturforvaltningen – der man tar hensyn til alle forhold som kan ha betydning for å forstå hvordan og hvorfor et system er slik det er – så tar man kun utgangspunkt i en såkalt rødlista eller sjelden art
2. At man ser på arten uten å sette den inn i en større helhetlig økologisk sammenheng generelt – eller uten en kulturhistorisk forankring spesielt, der menneskelig påvirkning er, eller har vært, tydelig og ønskelig
3. At man ser på populasjoner og dyre- og plantesamfunn uten å gå inn på at de har en historie

Vi kan grovt sett skille mellom to ulike utgangspunkter for å forstå og forvalte natur som er sterkt preget av (og der det er ønskelig med) menneskelig påvirkning; såkalt hevdpåvirka eller kulturpåvirka natur (samme prinsipielle tankegangen gjelder selvfølgelig også der formålet er mest mulig fravær av menneskelig påvirkning):

1. At man kun tar utgangspunkt i artene, og særlig de rødlistede, men også de svartlistede, eller arter som blir oppfattet som uønskede (fragmentarisk natursyn)
2. At man også tar utgangspunkt i kulturhistoria; at man ser på hevdhistoria, og formålet med hevden, til det aktuelle området (et helhetlig kulturøkologisk natursyn)

En variant av den første tilnærmingen er at naturkvalitetene alltid er på tross av menneskelig påvirkning, og ikke et resultat av samspillet mellom menneske og natur.

Nordre aker bud-061011.pdf Generelt om skjøtselsplaner og forvaltningsplaner