Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer > Dikt >  Stor-Hans

Stor-Hans

Av Helge Haakenstad

Jeg følger han Stor-Hans på stien,
der ser jeg hans brede rygg.
Med sag og med øks han går der.
Her er skogen taus og trygg.
Det er en tidlig morgen,
til Skarslia går vår sti.
Der vokser skogen høy og slank
langt oppetter den brede li.

Vi er på vei til teigen,
der hogsten nå skal skje.
Snøen i vårsola bråner,
jeg hører Skarselva like ved.
Det var en vårdag i sekstifem,
og han Hans var sterk og stor.
Vi gikk der på stien med lette steg,
og lyst var livet på jord.

Slik jeg husker vårt første møte
... i skogen, med arbeid og slit.
Nå ... jeg går her på stien og rusler,
minnene kommer hit ... bit for bit ...
Han Stor-Hans kunne det meste,
storgraner falt for hans fot.
Sikker han var i faglig sak ...,
talte fullmektigen midt imot ...

Han Hans kunne kviste og barke,
det gikk så klakbarken skvatt.
Om kvinnfolka kunne han prate,
slo seg på låret med gap og skratt.
Ungskogen oppetter lier
han stelte med varsom hand.
Veier og stier han ryddet ...
gjennom daler ..., langs elv og vann.

Han kunne hesten føre
med tømmer på vintervei.
Homelite'n han mestret
hver gang den var sur og lei.
Han kunne linje-trær felle,
han så hvor de lutet og falt.
Men en gang jeg husker han feilet ...,
det gnistret og røk og smalt.

Han Hans kunne brøyte veier,
så dalens folk kom fram.
Og arbeidstiden holdt han,
selv om dagen var varm og lang.
Han kunne bygge hus og trapper
og veier gjennom skogkledd li.
Han kunne lytte til skogens sang
og se konvallen på vårens sti.

Han Hans kunne tralle og synge,
når livet gikk hans vei.
Han kunne sverge og banne,
så svovelen i øynene svei.
Han kunne kvinnfolka svinge
i dansen en midtsommernatt.
Han smilte og lo ... i festlig lag ...
Til en svartkopp-dram sa han takk.

Om fiske og jakt gikk praten
ved bålets flammende skjær.
Han la ut om store fangster ...,
om reiser til fjern og nær ...
Han viste meg en gang stien
til Kæsjøens dunkle bredd.
Der storfisken gikk og stanget,
når skogen var sommerkledd.

Storoksen ... han en gang møtte,
en dag da sommeren svant.
De sto der og målte hverandre ...,
så gikk de til hver sin kant.
Han kjente skogens fugler og dyr,
han så deres tegn og spor.
Ydmykhet jeg så i hans blikk,
for naturen her på jord.

I Iungsdalen hogg han,
jeg minnes der en gang ...
Kubikkgranene falt,
og han Sigvart sulle og sang.
Nå hviler fred ...
over grantunge lier ...
Bare storelgen tråkker
langs far og stier ...

Men stundom var han harm og stri,
hvis du gikk han litt for nær.
Da svingte han øks og spade,
så det suste i busker og trær.
Men ofte var han lun og mild,
han hadde en hjelpsom hand.
Og smilet var ofte ved hans munn ...,
slik husker jeg ham ... den gang ...

Han var en ærlig arbeidskar,
en sliter av rette slag.
Han tjente sin arbeidsgiver ...
trofast ... fra dag til dag ...
Arbeidet krevde erfaring og kløkt,
men iblant ... så ble det stans ...
Da visste de kloke hoder ...
at de måtte spørre han Hans ...

På Bergerud, nord i dalen ...,
storskogen ga ham ly ...
Der hørte han vårvinden hviske
og vinterstormene kny ...
Han Stor-Hans vil jeg minnes,
jeg tror han var min venn ...
En dag så var han borte,
bare Lorang sto der igjen.

Han kjente de ville skoger ...,
elver ..., vann og tjern ...
Der følte han seg hjemme,
med skogen var han venn.
Men lengselen var i hans hjerte,
han tenkte på barndommens sted.
Dit flyttet han så omsider,
i Odalen fant han sin fred.

Nå er alt sammen bare minner
fra en svunnen tid som var.
Men ungskogen vokser frodig og grønn,
det dufter av sevje og bar ...
Han Hans la etter seg mange spor
her på vår kjære jord ...
Ungskog som vokser ... og trappa mi heme ...,
der gras og tistler gror ...

Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2001


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349