Prognose og premiss

Av Svenn Arne Lie, Nationen 25. februar 2013

Ethvert regnestykke inneholder vurderinger og premisser som i den virkelige verden er prioriteringer, konsekvenser og politisk handlingsrom. Hva som er med og hva som utelates i et regnestykke er ikke resultat av objektive kriterier. Om, og evt hvor mye, det skal beregnes godtgjørelse for egenkapitalen i jordbruket, er et eksempel på dette.

Det er positivt at Bondelaget ved Anders Huus (Nationen 19.02) vil bidra til mer en mer aktiv debatt om forutsetningene i beregninger av inntektstall i jordbruket, belyse drivkreftene i jordbruksforhandlingssystemet og premissene i landbrukspolitikken. Dette er et hyggelig og nødvendig initiativ fra Huus for at debatten skal bli mer oppdatert på virkeligheten i jordbruket, og for å synliggjøre handlingsrom og prioriteringer som foretas i det som framstilles som tekniske beregninger.

Før man har på plass en klar oppfatning av hvor man vil og hva man skal gjøre for komme dit, kan det være en god ide å vite mer om hvor man er. Jordbrukets største problem er nettopp det siste – å vite mer om hvor man er. Dette gjelder særlig tall på inntektsutvikling, areal og beskrivelser av sammenhenger i landbrukspolitikken. I tallmaterialet fra myndighetene, som bøndenes egne ledere til nå har akseptert i jordbruksforhandlingene, øker for eksempel både inntektene og selvforsyningsgraden i norsk jordbruk. Dette tallmaterialet reflekterer ikke den faktiske situasjonen i sektoren.

Når Huus skriver om årsverksnedgangen i jordbruket, omtaler han denne som en prognose på linje med prognoser for rente og kostnader. Huus blander imidlertid premiss og prognose. Nedgangen i antallet årsverk i jordbruket, er ikke en prognose eller en nøytral beskrivelse av ei utvikling som foregår upåvirka av Jordbruksforhandlingene og landbrukspolitikken. Redusert arbeidsforbruk i jordbruket er et helt nødvendig premiss innenfor dagens jordbruksavtalesystem, og reflekteres i tallmaterialet som benyttes.

Faglagene krever hvert år at Norge skal ha færre bønder, om lag fire prosent eller 2 000 årsverk, og forutsetter at denne "effektivitetsgevinsten" skal bli produksjonsvolum og tilskudd som skal gi inntektsvekst til de gjenværende årsverkene i sektoren. Dette har ikke skjedd. Tross svært sterk produktivitetsvekst har vederlag til arbeid (forutsatt 5 prosent egenkapitaldekning) vært på om lag 150 000 kroner per årsverk de siste 30 årene (NILF).

Når bøndenes ledere aksepterer tallmaterialet og denne sammenhengen, er halve jobben gjort for Leif Forsell, statens forhandlingsleder. Antallet årsverk i sektoren totalt sett må reduseres minst like mye som realinntektsfallet i sektoren totalt sett per år, hvis de gjenværende årsverkene ikke skal ha realinntektsfall. Dette er prioriteringen og handlingsrommet som forutsetningene i tallmaterialet reelt sett innebærer.