www.maridalensvenner.no

Hjem > Kulturlandskap > Gårder > Oversikt >  Liggeren (Liggern), nord for Øyungskalven

Liggeren (Liggern), nord for Øyungskalven

Av Sheldon Reinholdt, årskrift Maridalens Venner 1985

Liggeren 328 m.o.h. Antagelig en av de tre første bebodde plassene i hele Nordmarka. I sin tid seter for gården Haug v/Gamle Aker kirke. Plassen har navn etter Niels Ligger som i 1664 var leilending hos Johan Garmann, daværende eier av Nordmarka.

Ligger i datidens språkbruk var slottsfogd eller slottsforvalter. Den kjente tegner, maler og grafiker Olaf Gulbransson, født 1873, giftet seg med datteren på Liggeren, Inga Pauline Liggeren.

Siden Olaf Gulbransson er nevnt, tar vi med et klipp fra hans bok "Det var en gang" (1934) som forteller litt fra Finntjern NØ for Liggeren:

"Gamle Herkru'n kjente Helljern, Gørjene og alle Nordmarksvannenes hemmeligheter. Gjennom ham visste jeg om de bortgjemteste abborhøl under ufremkommelige berghammere, hvor en oftest måtte bygge flaate for å komme til. Men i Finntjernet maatte vi ikke fiske, mente han, da gikk det ikke riktig til – det var tjern med dobbelt bunn – aldri maatte du fiske der en torsdagskveld. Finntjernet hadde heller ikke noe tilløp, bare avløp."

Oversikt over bosetning og leietagere på Liggeren fra Løvenskiold-Vækerøs arkiver:

Fra 1814 Peder Larsen Liggern
1857–1861 Peder Larsen Liggern
1861–1905 Gulbrand Olsen Liggern – fra gården Grimstad i Jevnaker.
1905–1917 Ludvik Johansen, gift med en slektning av Gulbrand Olsen.
1917–1940 Johannes Hermansen Liggern (svigersønn), med hustru Ingeborg. J.H. Liggern var fra Maridalen.
1940–1952 Torbjørn Ruud
1952–1961 Marius Jacobsen
1965–1967 John Magne Jensen fra Tømte
1971–1982 1. Grefsen speidergruppe (N.S.F.)
1983– "Arkitekter på Liggern"

På skolevei med gråpapir og kullstift

Av Odd Skranes, fra årsskrift Maridalens Venner 1985.

En lærers første arbeidsår er på mange måter en lærers ilddåp. Og dette kan fortone seg veldig forskjellig for de vordende pedagoger. Etter ett år på lærerskolen skulle jeg høsten 1952 ut i mitt praksisår som lærer. Som innfødt Oslogutt håpet jeg på en stilling i Oslo. Og ganske riktig. I slutten av juni fikk jeg beskjed om å komme til skoleinspektør Jørgensen til en samtale. "Jeg har en ypperlig jobb til deg. Som aktiv idrettsmann er den midt i blinken. Du får Liggeren skole." Lettet over å ha fått stilling i Oslo, glemte jeg helt å spørre om hvor denne skolen befant seg.

Etter nærmere kartstudier og ut fra andre opplysninger fikk jeg vite at Liggeren lå på høyden ovenfor Øyungen i Nordmarka – geografisk midt i Oslo – likevel utenfor det en til vanlig kaller sivilisasjonen. Det var ingen vei som førte dit opp, og det var heller ikke noe elektrisitet der. Men der krysset løypene fra Movatn, Kikut, Tømte og Skar. Ja, ja! Dette skulle bli litt av en skolevei.

I begynnelsen av august tok jeg meg en tur opp til overlærer Halsnes på Maridalen skole. Jeg fant ham til slutt i fjøset idet han holdt på å skuffe møkk. Liggeren skole skulle administreres av overlærer Halsnes, og jeg skulle være tre dager på Liggeren og tre dager pr. uke på Maridalen skole. "Du får ta med deg en rull med gråpapir og noen kullstifter – for det er ikke noen tavle der oppe!" rådet Halsnes meg til.

Første buss fra Sagene kirke til Skar i Maridalen gikk kl. 07.00 om morgenen. Så var det å ta beina fatt på skogsveien opp til Øyungsdammen. Men hva så? Jeg fant en kronglete sti på høyre side av vannet som førte meg fram til lia under Liggeren gård.

"Nå kommer lærer'n," hørte jeg det ljomet utover. Og der sto de forventningsfulle, oppstilt på rekke og rad: Kari 5. kl., Magne 2. kl., Jan-Erik 1. kl., Else 4 år og Martin 1 år. Det var elevene mine. Og våren 1953 økte klassen med Jon i 3. kl.

Jeg ble vist inn i "klasserommet" på gården. Det var kafeen med kakkelovnen og med parafinlampene på langbordene. Velkomstmåltidet var kaffe og nybakt brød med bringebærsyltetøy, stekt trådt flesk og stekte kantareller. Et herlig måltid, og det skulle ikke bli det siste det skoleåret. Familien Jakobsen tok imot meg som den ekte omgangsskolelærer jeg var – den eneste i Oslo.

"Å bo her er omtrent som å bo på ville fjellet," sa Jakobsen. "Men til vinteren blir det mere liv. Da får vi alle de gjestende skiløperne inn i skolestua her. Da blir det gøy i sangtimene!"

1866 sto det over døra, og i nesten alle år etter at huset ble bygget, har beboerne drevet med servering for Nordmarkstraverne.

Kari, Else og Martin var Jakobsens barn som bodde på gården. Jon Jensen kom fra Tømte og Jan-Erik og Magne Myrheim bodde ved Øyungsdammen.

Jon hadde ikke så lange skoleveien fra Tømte, men han hadde sine spesielle problemer å kjempe med. Ikke trafikkproblemer akkurat, men elgen! Hver gang den sperret veien, var det bare å komme seg hjem igjen. Elgen var en kar en hadde respekt for.

Jan-Erik, Magne og læreren ble følgesvenner på skoleveien fra dammen og opp til Liggeren.

Men først må jeg berette om en annen følgesvenn. Allerede første skoledag la jeg merke til en eldre kar som tok veien fatt oppover i skogen til Øyungen. "Dette måtte være litt av en spreking som befant seg i skogen så tidlig på morgenen," tenkte jeg. Dette gjentok seg hver dag. Mannen lurte også sikkert på hva jeg gjorde her oppe så tidlig. Så til slutt kom spørsmålet, og jeg svarte: "Jeg er lærer på Liggeren gård." "Nei, er De det," sa mannen. "Dette er Martin Tranmæl." Det var litt av en følgesvenn på skoleveien. Som den sentrale skikkelse i norsk arbeiderbevegelse han var, og med sin berømte veltalenhet og agitatoriske begavelse, ble det et følge og en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Ved dammen sto Jan-Erik og Magne og ventet. Det vil si de lå vanligvis under en busk og skulle skremme læreren. De lærte meg en masse: om ormer, om sopp og ikke minst om skogsfugler. De visste hvor orrfuglen holdt til, og hver dag måtte vi bortom å hilse på den. Det var bare å løfte på en tykk grankvist nede ved bakken, og dermed flakset den opp.

Stien rundt Øyungen var som sagt kronglete. Etter noen uker ble det ordnet slik at jeg skulle ha en båt ved dammen, så nå skulle guttene og læreren ro til skolen. Det ble en ny opplevelse. Med to snører ute ble den mang en gang en fin fiskefangst.

Det skulle også vise seg at nettopp roingen kom til å finansiere mine reiseutgifter fra Sagene til Skar. Skolerådmann Ivar Knutsen syntes nok det var hardt med denne skoleveien, og at jeg ikke skulle ha krav på noe skyssgodtgjørelse. Så en dag ringte han. "Nå har jeg funnet en løsning. Du skal få for roing," sa han. "Ta litt godt i når det gjelder antall kilometer." Dermed var jeg blitt kommunal tjenestemann med skyssgodtgjørelse for roing – midt i Oslo.

Skoletimene på Liggeren ble en stor utfordring og en artig opplevelse for læreren. Som bygutt og gammel elev av Sagene skole, kom dette til å fortone seg helt annerledes enn det en var vant med. Dette var det en kalte en udelt skole – med førskole, for ettåringen Martin og fireåringen Else måtte alltid være med i skolestua. Ja, det var visst en katt og hund der også, og av og til en sau. Selvsagt ble det mye individuell opplæring, spesielt i fagene norsk og regning, men ellers prøvde vi å ha en samlet undervisning så ofte vi kunne. Samtale og sosial kontakt var det et behov for i klassen. Ikke så rart kanskje. Elevene bodde jo hver for seg på sine gårder.

Vi hadde to skoleøkter, en før og en etter spisepausen. Og spisepausen ble ofte lang. Da var det lek på låven, i fjøset, på tunet og ellers i skog og mark. Fru Jakobsen var skolens pedell og ringte med kubjølla inn til ny arbeidstime.

Senhøsten ble en strabasiøs tid. Robåten var satt på land for vinteren, isen var ennå ikke blitt sikker, og stien rundt vannet var sølete og fæl. Mørkt var det også, både når en kom om morgenen og når en dro hjemover om ettermiddagen.

Vanskelig var det også i vårløysinga med usikker is og kladdeføre. I stedet for fin utforkjøring fra dammen og ned til Skar, ble det å beinfly nedover med store kladder under skiene. Da hendte det ofte at læreren ikke rakk fembussen til byen.

Skoleåret gikk fort – trass i alt. Aldri har jeg vel noen gang vært i så fin fysisk form som det året.

Vi var kommet til juni måned og sommerferien nærmet seg. En av Løvenskiolds medarbeidere spurte om jeg hadde lyst på en sommerjobb i ferien. Arbeidet var å male alle husene på Liggeren gård. Jeg sa ja. Jeg skaffet meg en overall med knapping foran. Lite trenet som jeg var i dette faget, ble det jo en del søling med malingen. Til slutt kunne overallen stå av seg selv. Jeg trengte bare å knappe opp og så gå inn og ut av den som på en moderne romdrakt. Da mitt arbeid som lærer og maler på Liggeren var slutt i august måned, lot jeg overallen stå igjen i bryggerhust på gården.

Mon tro om den står der ennå, overallen, som et minne fra omganglæreren i 1952/53?

Red.anm.: Skoleåret 1953/54 het læreren på Liggeren Tore Andersen. Både han og Odd Skranes ble siden rektorer ved skoler i Oslo, og læreren på "Helgheim" ble undervisningsinspektør. Dessuten ble den mangeårige lærer på Bjørnholt skole, Alf Holter, rektor på Sørkedalen skole. Skal vi si at de gikk i en god skole?

  image/jpegLiggeren skole 1956-1 Aftenposten.jpg
image/jpegLiggeren skole 1956-2 Aftenposten.jpg
image/jpegLiggeren skole 1956-3 Aftenposten.jpg

dot