Arter som viser gammel slåttemark og beitemark

Slåttemark (naturlig) blir brukt om områder der den naturlige vegetasjonen ble ryddet for trær og busker, og feltsjiktet ble slått og graset ble brukt til vinterfôr til husdyra (ugjødsla naturlig slåttemark, slåtteeng, naturenger). Naturlig slåttemark blir ikke gjødslet, pløyd eller innsådd med fremmede arter, men består av naturlige ville vekster. Hele naturgrunnlaget ble ryddet og slått fra den tørreste eng, via friskmarkseng til fukteng, strandenger, (slåtte)myrer og siv i innsjøer og i saltvann. Vi kan derfor snakke om forskjellige typer slåttemark.

Beitemark er fra gammelt av brukt om områder i utmarka som ble brukt til husdyrbeite (naturbeitemark), dvs ikke oppdyrkede og gjødslede arealer, men beite av den naturlige vegetasjonen, som ble ryddet for trær og busker. Inngjerdet beitemark nær gården ble kalt hagemark eller havnehage, og ble brukt til husdyr som det daglig var bruk for på gården. Alle naturtyper ble også utnyttet til beitemark, fra den tørreste eng til vegetasjonen langs innsjøer og havstrender.

Vi kaller hevdet slåttemark og beitemark for "gammel kulturmark", dvs ikke fulldyrkede områder, men hvor naturgrunnlaget er sterkt preget av høsting til ulike former for jordbruksdrift (beite, slått, lauving).

Vegetasjonen på "gammel kulturmark" blir kalt seminaturlig vegetasjon; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, brenning, slått, beiting, lauving med mer), og som består av naturlig forekommende (viltvoksende) arter, ikke innplantede eller innsådde. En del av engplantene har hatt sitt opprinnelige tilholdsted i det norske naturlandskapet. De har vandret inn på engene fra naturlig åpne områder, som strender, elvekanter, brannflater, bergknauser og fjellheier. Andre arter, som har tyngdepunktet i sin utbredelse i andre klimaområder, har vandret inn med menneskets hjelp.

Her følger en oversikt over arter som indikerer gamle hevdete slåttemarker og beitemarker (Hovedkilde: "Om hävden upphör", Urban Ekstam og Nils Forshed, og egne observasjoner):

Indikatorarter for naturlig slåtte- og beitemark:

Tørr mark:

Bakkekløver, bakkemynte, bakkestjerne, bakkestarr, bakketimian, bergmynte, bergskrinneblom, bitterbergknapp, blåklokke, drakehode, dunkjempe, dvergmispel, dvergtistel, enghavre, engnellik, engtjæreblomst, finnskjegg, firfrøvikke, flerårsknavel, gjeldkarve, gulaks, harekløver, hårsveve, kattefot, knollmjødurt, krattsoleie, kubjelle, kvitmure, markfrytle, markmalurt, nakkebær, nikkesmelle, nyresildre, prikkperikum, rundskolm, sandarve, sandfiol, sauesvingel, smånøkkel, småsmelle, småsyre, stjernetistel, trefingersildre, vill-lin, vill-løk, vårmure, vårskrinneblom, vårstarr, vårveronika, øyentrøst.

Frisk mark:

Bakkesøte, bleikfrytle, bleikstarr, blåknapp, blåkoll, brudespore, bråtestarr, dunhavre, engfiol, engfrytle, enghaukeskjegg, engklokke, engkvein, engsoleie, engstjerneblom, engsyre, fagerklokke, fagerknoppurt, firkantperikum, fjellrapp, fuglevikke, grov nattfiol, gulmaure, gullris, gullstjerne, fjelltimotei, flekkgriseøre, flekkmure, føllblom, gjetertaske, groblad, jonsokkoll, harerug, harestarr, hjertegras, karve, knegras, knollerteknapp, knoppurt, krypjonsokkoll, kvitbladtistel, kvitmaure, legeveronika, løvetannarter, marianøkleblom, marikåper, marinøkkelarter, markjordbær, nattfiol, nyresoleie, nyseryllik, piggstarr, prestekrage, ryllik, rødkløver (opprinnelig type), rødknapp, rødsvingel, skjermsveve, skoggråurt, skogkløver, skogmarihånd, smalkjempe, småengkall, snegleskolm, solblom, storblåfjær, stortveblad, tiriltunge, tunbalderbrå, tungras, tveskjeggveronika, vanlig arve, vanlig raigras, vårkål, vårmarihand, vårrublom, åkerbær.

Fuktig mark (inklusiv fastmattemyr):

Ballblom, beitestarr, bekkestjerneblom, breimyrull, dikeminneblom, duskmyrull, dvergjamne, enghumleblomst, engkarse, engmarihånd, engstarr, fjelltistel, flekkmarihånd, grønnstarr, gulsildre, gulstarr, hanekam, hundekvein, hårstarr, klubbestarr, kornstarr, krypsiv, krypvier, ljåblom, loppestarr, lundrapp, mannasøtgras, marigras, myrfiol (liten og stor), myrflangre, myrklegg, myrmaure, myrsnelle, nebbstarr, ormetunge, skjolbærer, skogsiv, sløke, slåttestarr, smalmarihånd, småsivaks, sumphaukeskjegg, sumpmaure, sveltull, tepperot, tettegras, trådsiv, tunarve, tuestarr, tvebustarr, vasspepper, åkermynte.

Våt mark (inklusiv mykmatte- og løsbunnmyr):

Bekkeblom, flaskestarr, elvesnelle, evjesoleie, grøftesoleie, kildeurt, knottblom, krypkvein, kvasstarr, myggblom, myrhatt, myrsauløk, nordlandsstarr, ryllsiv, skogsivaks, tiggersoleie, småvasshår, sumpsivaks, sylurt.

Grunt ferskvatn:

Blærerotarter, grastjønnaks, hesterumpe, piggknopparter, pilblad, tusenblad, vassgro, vass-slirekne.

Sammenligning av naturlige og hevdbetingede (kulturavhengige) vegetasjonstyper

Vegetasjonen på "gammel kulturmark" blir kalt seminaturlig vegetasjon; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, brenning, slått, beiting, lauving med mer), og som består av naturlig forekommende (viltvoksende) arter, ikke innplantede eller innsådde.

Størstedelen av variasjonen i flora og vegetasjon kan knyttes til variasjon i følgende økologiske faktorer:

• hevd (skjøtselstype; som beite eller slått, intensitet og varighet, kontinuitet)
• fuktighetsforhold
• markreaksjon (basefattig - baserik)
• næringsforhold (først og fremst nitrogen)
• lysforhold

Forskjellen mellom naturlige vegetasjonstyper og seminaturlige vegetasjonstyper med samme naturlige miljøfaktorer, er ulike typer hevd (rydding, beite, slått, lauving). Oversikten over naturlige vegetasjonstyper får dermed sin parallell i seminaturlige vegetasjonstyper. Her følger en oversikt:

Hevding av naturlig vegetasjon til seminaturlig vegetasjon gjør at tidligere heivegetasjon omdannes gradvis til engserie. Jordsmonnet omdannes fra barskogens podsolprofil til slåtte- og beitemarkas brunjordsprofil. Jordsmonnet til en velhevdet slåtte- og beitemark består av moldaktig brunjord, med stor tilgang på næringsstoffer og høy biologisk aktivet, i motsetning til den sure råhumusen i barskogen.