Hovedtrekk ved Maridalens kulturlandskapshistorie

1) Jordbrukets landskap

- Nyrydningstida (-1350)
De første gårdene har naturnavn, og er fra yngre steinalder: Brekke, Nes, Hauger, Turter, Skar og Vaggestein. Den første fulldyrka jorda som ble ryddet, og helt fram til 17-1800-tallet, var sjøldrenert, og oftest morenejord Grøfting ble først vanlig på 1800-tallet. Leirjord ble først ryddet da jern ble vanlig. Typiske Vin-gårder i Maridalen er Skjerven og Sander. Stedsnavn tyder på at den beste jorda i Maridalen var ryddet før vikingtida (800-1000). I middelalderen ble bruk ryddet i utkanten, såkalte rud-gårder. Kirkeby (=prestegård) er også fra denne tida. Før Svartedauen i 1349 var det 18 gårder i Maridalen, med en befolkning på 150-200 mennesker. Kulturlandskapet var preget av fulldyrka arealer rundt gårdene og omfattende utmarksdrift, med beite og slått av naturenger og myrer.

Kirkeby Tegning: Frances Dodman

- Ødegårdstida (ca 1350-1550)
I denne tida lå Maridalen øde. Bare Brekke hadde fast boseting, også fordi den ligger nærmest det sentrale Aker. Skogen gjenerobret igjen de hevdete kulturmarkene. Antakelig var det bare sesongbosetting og utmarksnæringer i Maridalen i denne perioden. Ca 1550 ble Skjerven gjenryddet, noe som også hang sammen med framveksten av sagbruksnæringa (nærhet til Skjærsjøelva).

 
Ødegården Tegning: Frances Dodman

- Gjenryddingstida (15-1600-tallet)
De resterende gårdene fra før Svartedauen ble ryddet i denne perioden. Bråtebruk var vanlig i denne tida, som et mellomstadium mellom skogsmark og dyrkamark, noe finneinnvandringa var vel kjent med, men denne teknikken var også i bruk i Norge lenge før finnene kom til landet på 1600-tallet. I Maridalen vitner også stedsnavn om brenning av jordsmonnet som ledd i jordbruksproduksjonen, f.eks Brennenga, Bråten, Stubberudbråten, Slåttebråten, Sørbråten og Nordbråten.

Stabbur Store Brennenga gård. Tegning: Frances Dodman

- Husmannstida (17-1800-tallet)
I denne perioden har vi flere skriftlige kilder og bedre kart.Mange husmannsplasser ble ryddet på gårdenes inn- og utmark i denne tida. Husmennene var såkalte arbeidshusmenn; gårdenes arbeidskraftbehov var det sentrale. særlig kjøring i skogen om vinteren. På 1800-tallet var jordbruksressursene presset til det ytterste, og landskapet var utpint. Jord ble ryddet overalt hvor det var mulig, husmannsplassene besto bare av 10-20 mål innmark, og de hadde et par kyr og ofte en hest (som var viktig til tømmerkjøring om vinteren). Det ble dyrket mye havre før poteten ble vanlig på slutten av 1800-tallet. Vinterforet til husmannsplassene ble skaffet fra naturlige slåtteenger, og trær ble lauvet helt fram til 1900-tallet. I Aker var det gamle jordbruket et trevangsbruk. Det innebar at en delte jorda i tre, så hver del fikk hvile ("ligge i trede") hvert tredje år. Det er usikkert om husmannsplassene hadde mulighet til å drive jorda på denne måten. På 1800-tallet hadde de fleste gårdene i Maridalen 1-2 husmannplasser, men de største hadde flere som Sander (7) og Skjerven (9).

Sittpå og Brenders, Neskroken Tegning: Frances Dodman

- Jordbruksrasjonalisering; "Hamskiftet" (ca 1850-)
Hestemekaniseringa (1850-1950)
Det store "hamskiftet" i jordbruket førte med seg store ommlegginger. Den svært allsidige gårdsdrifta, med stor havreproduksjon, stort beitepress og bruk for naturfor, ble lagt om til mer spesialisert melkeproduksjon innretta på markedet i den voksende hovedstaden. Jordbrukslandskapet ble endret som en følge av dette. Ca 1900 var jordbruksarealene enhetlige; stein ble ryddet og grøfting er blitt vanlig (før måtte en bruke sjøldrenerende jord). Myrer ble flere steder grøftet ut og oppdyrket. Bruk av naturfor gikk ut, vi fikk fulldyrkete enger, og de gamle slåtteengene gikk over til å bli beitemark. Åkerarealene rundt de største gårdene ble forholdsvis store ("hestemekaniseringas landskap"). Sveitserstilhus er typisk for denne perioden, og det ble vanlig å male husene. Dette var første fase i industrialiseringa av jordbruket; en fikk fabrikkproduserte maskiner som f.eks. slåmaskin, og det krevde jamnere åkre. (Under krigen fra 1940-45, var det imidlertid flere små plasser som igjen måtte høste fra de gamle naturlige slåtteengene.) Mellom 1875 og 1900 ble flere marginale husamnnsplasser nedlagt: jordbrukets underklasse flyttet enten til USA eller til byen. Mange husmenn fikk seg også jobb i industrien langs Akerselva. Skogsdrift, særlig kjøring, var en svært viktig inntektskildene for gårdene (derfor kan vi kan kalle Maridalen en skogsbygd), men fram til 1940 var private melkeleveranser allikevel den største inntektskilden. Fra slutten av 1800-tallet ble de dyrka arealene gradvis redusert. Jorda som ble tilplantet, var både beiter og tidligere dyrka mark. Drikkevannsrestriksjonene hindret imedlertid utbygging av Maridalen, noe som skjedde med tilsvarende bynære områder i Aker og nær Trondheim.

Dyrkamark ved kirkeruinen Tegning: Frances Dodman

Traktorens tid: Ca 1950-
 Etter krigen skjedde en ny omlegging av jordbruket, det var en videreføring av industrialiseringa av jordbruket. For landskapet fikk betydninga av traktoren størst innvirkning, og skurtreskeren kom i 60-åra, og det tyngste arbeidet ble da borte. Traktorperioden førte imidlertid ikke med seg bakkeplanering i Maridalen; eldre trekk ved jordbruket ble bevart. Jordbruksarealene for de kommunale brukene ble imidlertid redusert fra 3900 dekar beite/dyrkamark i 1939 til ca 2000 dekar dyrka mark i dag. Delvis ble mye tilplantet, og delvis grodde endel beitemark til etter nedleggelsen av husdyrholdet i 1967. Mange husmannsplasser ble også revet. Meierileveranser ble påbudt i 1940, dermed ble det slutt på det innbringende dørsalget av melk fra Maridalen. Husdyrholdet ble nedlagt på 1960-tallet, samtidig med bortrasjonaliseringa av arbeidsplasser i skogbruket. Tilknytinga til skogen falt da bort, også siden bøndene ikke forpakter eller eier egen skog. Fra 60-tallet ble jordbruket lagt om til spesialisert korndyrking. De fleste gårdbrukerne tok deltidsarbeid utenfor gården, og jordarealer fra mindre bruk ble lagt til større bruk, f.eks i Neskroken, Sanderberget og den nedlagte Turter.

Steinrøyser Tegning: Frances Dodman

Eiendomshistorie i hovedtrekk:
Det har vært fire viktige grunneiere i Maridalens historie:
a) Kirka i middelalderen
b) Kongen på 15-1600-tallet
c) Borgerskapet/Nordmarksgodset på 17-1800-tallet
d) Oslo kommune fra slutten av 1800-tallet til idag.

2) Skog- og jernbrukets landskap

Trekolbrenning("kolahuggperioden, med flatehogst")
En aktivitet som sterkt påvirka skogen var gruve- og jernverksdrifta i området. På 15-1600-tallet var det jernhytter på Brekke, siden fossekrafta var en viktig ressurs. Trekol til brensel ble brent i skogene. Maridølene ble mye brukt til kjøring av malm og brensel. Trekolbrenning medførte store inngrep i skogene, og langt større inngrep enn selve sagtømmerhogsten. Det ble utført en slags flatehogster, og mange mente det førte til rovhogst. Skogen rundt Maridalen var særlig uthogd i tida stangjernshammeren (1793-1874) eksisterte. Milene ble i denne tida flyttet fra de indre deler av Marka til nær de nybygde Anker- og Greveveiene. Steinkol utkonkurrerte etterhvert trekolet, og jernverkene fikk store problemer. Etterveksten i skogene kunne etterhvert ta seg opp.

Skogbruk og sagbruksdrift("plukkhogstperioden")
Mest store dimensjoner til mastetømmer ble tatt ut fra skogene i eldre tid. Kamphaug sag ved Skjærsjøelva er fra middelalderen. Først på 1500-tallet fikk vi de vi kan kalle skogbruk, og vi fikk oppgangssager drevet av vannkraft ved elvene. Sagbruksnæringa ble sentralisert i 1688 pga Sagbruksprivilegiene; målet var å hindre avskoging, og for å sikre borgerskapet kontrollen over rikdommene i skogen. Brekkesaga ble viktig, fordi tømmeret fra Nordmarka ble fløtt til oset av Maridalsvatnet. I 1860 ble sagbruksprivilegiene opphevet, og mange (ofte mobile) sagbruk ble bygd, drevet av damp. Man var ikke lenger avhengig av vasskraft. De stor hogstflatene fra trekolperioden grodde til, og det var oppgangstider i skogbruket. Fra 1870-tallet fikk vi ny avsetningsmulighet for skogbruket; den moderne treforedlingsindustrien, men denne industrien ble først viktig for Osloområdet etter 2. verdenskrig. Bestandskogbruket ("den andre flatehogstperioden") ble vanlig etter 1950-tallet, med større hogstfelter og ensaldret bestand av trær. De vitenskapelige utdannede forstmenn kom i Nordmarka sist på 1800-tallet. Vedhogst og virke til gjerdefang tæret også kraftig på skogene. Vi ser ennå tydelige spor etter vedhogst fra 1. og 2. verdenskrig i form av veier nord i Maridalen.

Oppgangssag Skarselva Tegning: Frances Dodman

Skogsbeite og seterdrift
Utover 17-1800-tallet ble skogen hardere beskattet til beite. Saue- og geiteholdet sank, mens ku- og hesteholdet økte. Seterbehovet for gårdene i Maridalen var lite, men vi kjenner til Evenseter og Halvorseter i Lillomarka og Nordseter og Sørseter ved Skjærsjøelva.

Skogplanting
Skogplantinga i Maridalen berørte både jord- og skogbrukslandskapet. Fra sist på 1800-tallet ble skogreisningstanken utbredt. En dreiv tidligere høstingsbruk, nå ville et mer industrielt skogbruk plante, og drive annet skogkulturarbeid for å øke produksjonsevnen. Skogreisning ble tidlig på 1900-tallet sett på som en nasjonal oppgave, særlig etter 1905. Skogreisning i Maridalen var motivert både av ønsket om økonomisk vekst, og av hensyn til drikkevatnet. Første kjente skogplanting i Maridalen skjedde på 1890-tallet; Nordre Oset sør for Maridalsvatnet. I 1911-12 ble 100 dekar på Hauger tilplantet med gran, mye utført av skolebarn. Enkelte nedlagte husmannsplasser ble også plantet til; Slottet ca 1920, Gresstua ca 1925. På grunn av skiproduksjon ble ask plantet i Dausjøjordet i 1928. Men plantinga i Maridalen var særlig omfattende etter 2. verdenskrig. I perioden 1954-72 ble over 1000 dekar kulturmark overført til skogproduksjon.

3) Byens landskap, ca 1850-

Urbanisering
På slutten av 1800-tallet vokste hovedstaden. Industrialiseringa gav mange arbeid, særlig på fabrikkene langs Akerselva. Denne urbaniseringa berørte også Maridalens landskap direkte og indirekte. Dalen ble direkte berørt ved at ny jordbrukteknologi påvirket landskapets utseende. Industri ble forsøkt startet her, som vi fremdeles ser synlige spor etter i landskapet. Bygginga av av nyere veianlegg og jernbane har også satt sine spor i kulturlandskapet. Indirekte har urbaniseringa preget samfunnet i Maridalen. En stadig større del av befolkningen har etter 1800-tallet arbeid utenfor jord- og skogbruket. Dette gjelder også bøndene sjøl.

Sandermosen stasjon Tegning: Frances Dodman

Drikkevannsrestriksjoner - en avgjørende faktor
En avgjørende faktor i utviklinga av Maridalens kulturlandskap siden slutten av 1800-tallet, er hovedstadens behov for drikkevann. Dette behovet økte sterkt fra ca 1850. En langvarig strid mellom Nordmarkas eier (fløtningsinteressene), industrien ved Akerselva (brukseierne) og byen, om kontroll over vannressursene i Maridalsvassdragene, førte til avtaler om dette i 1876-1899. Som ledd i dette kjøpte Oslo kommune opp store arealer nær Maridalsvatnet, særlig i perioden 1889-1923. Gradvis ble helsemyndighetenes krav strengere: Utover på 1900-tallet ble flere bygninger revet i Maridalen. Det var usikkert om bebyggelsen skulle saneres av hensyn til drikkevatnet. En rivningsplan for deler av bebyggelsen i 1971 møtte imidlertid mye motbør. En ny plan fra 1975 medførte minimal riving. Men drikkevannsinteressene førte til at husdyrhold ble forbudt på kommunens gårdsbruk i 1967. Dette fikk avgjørende betydning for gårdene og landskapet, siden forholdene i dalen klart er best for februk og forproduksjon. Med nedleggelsen av Brekke Bruk i 1960-åra ble Maridalsvatnet avstengt med gjerder. Helt til 1960-åra hadde tømmerfløting vært en årviss foreteelse og et folkeskue.

Vannmålehus ved Hammeren. Tegning: Frances Dodman

Rekreasjon - friluftsliv
På 1740-tallet var det blitt moderne for rike byborgere å tilbringe deler av året på sine gårder i Aker. Ikke minst på 1800-tallet ble flere byfolk og kunstnere interessert i Maridalen i Maridalen. Asbjørnsens "Kvernsagn" fra Brekke er kjent, og kunstnere som E. Munch har malt Kirkeby med kirkeruinene. Rundt midten av 1800-tallet ble Maridalsvatnet flittig brukt. Det var fast båttrafikk, g man kunne leie båt av arbeiderne på Brekkesaga. Ruiner etter kafeer og brygger fra ca 1850-1900 forteller om denne fasen. Senere på 1800-tallet kommer massefriluftslivet; det er et ledd i industrialismen, og skille mellom arbeid og fritid. Imidlertid ble Maridalsvatnet mindre tilgjengelig pga. drikkevatnet.


Minnestein keiser Wilhelm IIs besøk Store Brennenga gård 3/7-1890. Tegning: Frances Dodman

Eldre bevarte landskapstrekk - hvorfor?
Det er mange eldre trekk ved jordbrukslandskapet, noe som gir det høy historisk verdi. Flere årsaker til dette:

• Begrenset byutvikling pga. drikkevatnet
• Usikker skjebne for bebyggelse og jordbruk har "sementert" landskapet: Det ble ikke investert så mye på gårdene, samtidig som bøndene har vært "leilendinger" siden 1349.
• Maridalen har siden tidlig på 1800-tallet fått stor oppmerksomhet fra kunstnere, byfolk og andre. Dette kan ha påvirket forvaltninga av området.