Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturminner > Oversikt >  Greveveien

Greveveien

Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Den første virkelig organiserte veibygging i Maridalen begynte på slutten av 1700-tallet. Den senere statsminister Peder Anker fikk i årene l791–93 bygget Ankerveien over åsene fra Bogstad til Hammeren. Denne veien var først og fremst beregnet som forbindelse mellom Ankers industribedrifter på Bogstad og Hammeren, som begge var underavdelinger av Bærums Verk. Men veien kom i høy grad også bøndene og jordbruket til gode.

Peder Ankers svigersønn, grev Herman Wedel, fortsatte Ankerveien fra Maridalshammeren til Hakedals Verk. Den ble bygget litt etter 1800, og anlegget kostet 8000 spesiedaler. Greveveien var i mange år en hovedadkomst til Kristiania for bøndene fra Hadeland og Hakedalen. Veiavgiften var 14 skilling pr. lass. Veien gjorde Ankers og Wedels skoger lettere tilgjengelige enn noen andre skogdistrikter i landet og åpnet for første gang det østlige Nordmarka for litt større alminnelig trafikk.

Ankerveien kan vi i dag følge fra Vettakollen over Sognsvann til Hammeren. Etter at stangjernshammeren ble nedlagt i 1874 har veien hatt sin største betydning for skogbruket, men nå er den ikke i bruk lenger.

Greveveien er forsvunnet mellom Hammeren og Hønefoten ved Maridalen skole. Fra Hønefoten er den fullt kjørbar forbi Kallerud og kapellet, og videre gjennom tunet på Nes gård og ned i Nesbukta. Der tar den opp Verkensbakken til Brenners. Herfra gikk veien diagonalt over jordet mot nordøst, men den er dessverre pløyet opp her. Fra andre siden av jordet går den i sving som en sti ned til brua over Dausjøelva og opp til Berntsberg på østsiden. Derfra er den igjen kjørbar opp til Sanderberget og nordover forbi Sandermosen, Bomstua, Snippen og Movatn og over Ørfiske til Hakedal.

I de første 50-60 årene var Greveveien for det meste en vei for malm- og rujernskjørerne. Da masovnene sloknet og hamrene stanset tok plankekjørerne over Greveveien med trelast fra Hakedal til Brekke. Omkring 1900 ble det slutt på plankekjøringen. Men så ble Greveveien anleggsvei under byggingen av Gjøvikbanen og delvis ombygd, særlig ved Snippen. Da banen ble åpnet ble det igjen stilt på veien. Men så ble det liv og røre på Greveveien da dammen ved Ørfiske og drikkevannstunellen til Almedalen ble bygget. Nye ombygginger var nødvendig, særlig i Almedalen. Senere har Greveveien vært brukt som skogsbilvei, men mest som turvei. Et morsomt trekk ved veien er de gamle milestolpene som det ennå er bevart noen av.

 

Med skogbestyrerfølge langs Greveveien

Inger Noer i samtale med Ole Svendsen. Fra årsskrift Maridalens Venner 1992.

Turgåere langs Skjærsjøelva har kanskje lagt merke til at det har kommet opp et nytt hus ved Hammeren. Her bor Ole Svendsen, pensjonert skogbestyrer i Nordmarka. Vi var på besøk en kveld i september fordi vi hadde hørt at han har samlet en del stoff om Greveveien. Det delte han gjerne med oss, i løpet av en fascinerende samtale som også ble et møte med en mann som har hjerte for skogen. Han hadde mye å fortelle om skogbruksnæringen og miljøet rundt både før og nå. Kanskje ikke så rart, etter et langt yrkesliv i skogen.

Men først om Greveveien, som begynner omtrent der Svendsens hus står. Nå er Greveveien en fin turvei fra Hakadal til Hammeren, et par mil lang. Mange har tatt med sykkelen på toget til Hakadal stasjon, krysset jernbanelinjen lenger fremme og svingt opp i skogen på Greveveien. Den går oppover først, men når man kommer opp på flata under Varingskollen, har man praktisk talt gjort unna det som er av stigning på turen.

Veien går så ned til Ørfiske hvor det er fint å raste, gjennom frodig lauvskog i Almedalen og på østsiden av nordre og søndre Movatn. Like ved Snippen stasjon er Greveveien sprengt gjennom fjellet der den krysser Gjøvikbanen og fortsetter på vestsiden av jernbanelinjen. Nord for Sander åpner Maridalen seg, og resten av turen går mellom åkrer og gårder langs Maridalsvannet til Hammeren.

Men Greveveien har også en historie å fortelle, om bergverk og industri, om konjunkturer og næringer som har kommet og gått. Veien sto ferdig i 1825, forteller Svendsen – han holder en liten historieforelesning hvor både årstall og detaljer om veien kommer som perler på en snor. Greven som fikk bygget den er Herman Wedel Jarlsberg, som eide Jarlsberg hovedgård. Svigerfaren hans het Peder Anker, en pioner for jernverksdrift i Norge. Han eide Bærums Verk, Fossumbruket ved Bogstad og Hakadal Verk. Greveveien var en del av et større veianlegg som forbandt disse stedene, Ankerveien er fortsettelsen mot vest.

I Hakadal ble det utvunnet jernmalm, som ble smeltet til rujern i masovner. Jernet ble kjørt til Hammeren, hvor det ble foredlet ytterligere og hamret i stangjernshammeren der. Det ble så sendt til støperiet på Bærums verk, hvor det ble støpt ovner til på 1970-tallet. Gamle og nye modeller kan ses i ovnsmuseet på Bærums Verk i dag.

Det kan synes tungvint å frakte jernet over så store avstander, men det hadde sannsynligvis sammenheng med at jernproduksjon var en svært energikrevende prosess. Det trengtes vannkraft for å drive hammeren, og trekull, altså tømmer, til å drive masovnene. Det var lettere å frakte malm og rujern enn å frakte energien.

Greveveien var sentral i jernproduksjonen i Norge. Men alt har en ende, og omkring 1870 sloknet masovnene. Da tok plankekjørerne over. De kjørte trelast fra sagbruket på Hakadals Verk til sagbruket på Brekke. Derfra ble trelasten kjørt til Vækerø, som var utskipningshavn. Transporten foregikk på sledeføre om vinteren. Kjørerne lastet på om kvelden, sto opp grytidlig og begynte på bakkene opp fra Hakadal. Vel framme på Sander var det kaffe og mat. Så kjørte de over isen på Maridalsvannet, losset på Brekke og returnerte til ny kaffepause på Sander, før de satte kursen hjem. Det er lett å forestille seg hvor mye liv og røre som må ha fulgt med denne trafikken, hvor mye folk og hester som har vært i virksomhet og satt sitt preg på livet i Maridalen. Mot slutten av århundret tok trelasttrafikken slutt, og det var stille på Greveveien i noen år før den fikk en ny renessanse som anleggsvei for Gjøvikbanen.

Dagens vei følger i lange strekk den gamle traseen. Men tre begivenheter har endret veien: kraftverket på Hammeren, Gjøvikbanen og oppdemningen av Ørfiske.

Kraftverket ved Hammeren sto ferdig i 1900. Det ble anlagt nye veier, og Greveveien gikk ut av bruk i dette området. Det var et helt lite samfunn langs Skjærsjøelva, med arbeiderboliger og en bestyrerbolig, som fremdeles er bebodd. Det er vanskelig å finne igjen veien, men vi vet at den begynte ved Møllerstua, der Svendsen bor, at den gikk nordover, krysset bekkedalen og fortsatte forbi nå nedlagte Vesternløkka, til Hønefoten. Herfra er det lett å følge veien til Kallerud, forbi kapellet og over tunet på Nes (senere ble veien lagt nedenfor husene). Fra Nes gikk veien inn i Neskroken til Brenners. Det var teglverk nedenfor Bakken. Han som brente teglsteinen bodde på Brenners, og det har gitt bruket navn. Ved Sittpå kunne kjørerne sette seg på lasset igjen, etter å ha gått av i bakken. Veien gikk over Dausjøelva på ei bru som fortsatt står og forbi Sanderberget.

Mot Sandermosen stasjon gikk veien omtrent som bilveien går i dag. 300 m etter stasjonen peker et skilt "til Hakedal", og her tar veien av til høyre. Nærmere Snippen stasjon har Greveveien måttet vike for den nye tid i form av Gjøvikbanen, som ble åpnet i 1902. Veien ble lagt på vestsiden av banen, men vi kan finne igjen gamleveien på østsiden, i korte, gjengrodde stykker som butter i jernbanefyllingene.

Ved Snippen var det bomstue. Kjørerne betalte bompenger i Hakadal. Billetten var en trekloss som skulle leveres på Snippen på tilbakeveien. Kanskje var ergrelsen over bompengesystemet like stor da som nå? H.O. Christophersen forteller i sin Nordmarksbok at det like nedenfor bomstua på Snippen lå en plass som ble kalt Lurhølet. Kanskje gikk det an å "snike" der?

På malmkjørernes tid var Greveveien åpen for alminnelig ferdsel og en viktig trafikkåre. Kjøretillatelse ble ikke nødvendig før på slutten av 1800-tallet.

Forbi Movatn er traseen original. I Almedalen gikk veien nede i bekkedalen, den er senere lagt på vestsiden pga økt vannmengde i bekken. Ved Ørfiske er det også forandringer. Ørfiske ble demmet opp ca. 1910, vannet blir ledet i tunnel til bekken i Almedalen og ender som drikkevann i Maridalsvannet. Før oppdemningen var Ørfiske to vann. Greveveien kom ut på vestsiden og svingte seg over på den andre siden på et eid mellom vannene. Svendsen forteller at det i sommer var så lav vannstand at den gamle traseen var synlig ute i vannet. Nå går veien på vestsiden, og på høgda ovenfor vannet kommer gamleveien inn fra høyre. Herfra er Greveveien "seg selv" helt til endestasjonen i Hakadal.

Greveveien er i imponerende god stand etter så mange års "tungtrafikk". Den virker solid, og ble sikkert bygd etter alle kunstens regler av de gamle fremskritts-optimistene.

Men heller ikke de kunne utrette mirakler. Ved søndre Movatn raste veien ut for en tid siden. Det viste seg da at veien ligger på en slags tømmerflåte i vannet. Den ble anlagt før dynamittens tid, og å sprenge seg inn i fjell var ikke aktuelt.

Skogavdelingen i Løvenskiold prøver å vedlikeholde veien. I år er grøfter renset, det er lagt stikkrenner og ny grus. Også gamle skilt vedlikeholdes. Man prøver å bevare det gamle preget, bl.a. ved å vedlikeholde og beholde de gamle steinrennene.

Ole Svendsen har mange år bak seg i Løvenskiold Vækerø. Han har vært skogbestyrer for Hammeren distrikt, den sørlige delen av Løvenskiolds eiendom i Nordmarka, et område på 55 000 mål. Nå er det få ansatte i skogen, mye gjøres maskinelt, men tidligere var skogen en stor arbeidsplass. Skogsarbeiderne bodde til dels på gårder og plasser i Maridalen, delvis var de pendlere, som Svendsen var sjøl. Han forteller at han kom til Maridalen fra Austmarka i Solør i 1947. I Solør gikk mange uten arbeid, i Maridalen var det mye folk i virksomhet og penger å tjene. Mange var på tømmerhogst i Nordmarka om vinteren og drev småbruk i hjembygda om sommeren. Det var også behov for arbeidskraft til tømmerfløting, som varte omtrent til St. Hans.

Det var vanlig å bo i koier og hytter i skogen i 14 dager av gangen. Svendsen forteller at vinteren 1947 var svært snørik. Proviantbilen fra Oslo Samvirkelag kom ikke lenger inn enn til Hammeren på sin ukentlige runde i Marka. Minnet om "skogingene" som kom kjørende ned for å hente forsyninger sitter spikret: Det var hardbarka folk som gjerne delte ut kjeft til både folk og dyr på et ganske saftig språk.

For hver hest var det to som hogg tømmer og en som kjørte. Noen hadde også med en lauskar, som kunne måke snø og lage velteplasser eller koke kaffe. Det var ti bruk i Hammeren distrikt og to hester på hvert, så minst 60 mann var i arbeid med utgangspunkt i Hammeren.

Svendsen forteller at det var en sterk bedriftslojalitet hos Løvenskiold. For arbeiderne var det bra å ha fast jobb, og vilkårene var gode. Bl.a. holdt bedriften hus med billig leie og sørget for vedlikehold. Til å passe på dette var det regelmessig boliginspeksjon som foreslo forbedringer. Husene skulle være rødmalte, og ute skulle det se ryddig og ordentlig ut.

Vi spør hvordan skoglandskapet har endret seg med skiftende driftsformer. Svendsen svarer at det i jernverkstida var vanlig å hogge skogen snau, å "høste" skogen til trekullproduksjon. I sagbruksperioden ble plukkhogst vanlig, man tok ut de største og retteste trærne og lot de dårligste stå igjen – det preget vel også skogen. Skogplanting i noen målestokk ble ikke vanlig før etter siste verdenskrig.

Svendsen har hatt sitt virke i skogen i en periode med konflikt mellom skogbruk og friluftsinteresser. Markaforskriftene legger restriksjoner på aktivitet i Nordmarka, f.eks. veibygging. Næringa har lært å leve med dette, og at det tas alvorlig av ledelsen i selskapet. Skogsarbeiderne har vært på kurs i år, hvor flerbruk og hensynet til friluftsinteresser og naturvern har stått sentralt. Svendsen er opptatt av at skogsarbeiderne, de som skal gjøre selve jobben, har gode holdninger til dette. Det er deres mange enkeltvalg som avgjør om det får stå igjen trær langs en bekk, om vegetasjonen ved en hvileplass bevares, om det tas hensyn til stier og løyper. Men det butter fremdeles mot naturvernfolket av og til. Svendsen tillater seg et hjertesukk om at deres holdninger har forandret seg mindre – mange har liten forståelse for de behov og den betydning næringa har.

Vår samtale i et nordmarksrødt hus denne septemberkvelden har for oss blitt en tankevekker; gleden over skogen er kanskje noe skogbruksfolket og "turistene" deler i større grad enn vi tror?

Les Trygve Christensen: Ankerveien – Greveveien – Krokskogveien. Cappelens forlag 1995 på bokhylla.no.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349