Fløtningsdammer i Østre og Vestre Nordmarksvassdrag

Av Thora Margrethe Holmen, fra årsskrift Maridalens Venner 1979.

Et kart over Nordmarka gir bilde av et skoglandskap gjennomfuret av dype daler og med tallrike vann. Landskapet faller i retning fra nord og nordøst mot sør og sørøst, og elvene har løp i samme retning med sterkt fall og flere fosser. Hovedvassdragene Vestre og Østre Nordmarksvassdrag munner begge ut i Maridalsvannet, og herfra renner Akerselva ned mot Oslofjorden. Skogen omfatter 75 % av arealet i Nordmarksvassdragenes eller Akerselvas nedslagsdistrikt. Vi står overfor store skogområder, et kupert terreng, og mange elver og vann som renner i sørøstlig retning – la oss se nærmere på hvordan dette landskapet har vært utnyttet.

Man går ut fra at de første som brukte Nordmarksskogene var jegere og fiskere i en noe diffus fortid. Etter hvert som jordbruket spredte seg, vokste det fram bebodde bygder som en krans rundt de mindre fruktbare og høyereliggende skogområdene, og med bygdene oppsto allmenningene hvor gårdene hadde rett til jakt og fiske, setring og skog. Lover om allmenninger er kjent fra de eldste nedskrevne lovene på 1000-tallet.

Fram til reformasjonen overlot kongene allmenningene, eller deler av dem, til kirken, men inndro alt kirkegods igjen etter 1536. Hovedøya kloster drev tømmersalg til England tidlig i det 13. århundre, og dette klosteret eide antagelig "Abbedskog" i Nordmarka, senere kalt Kamphaug sag. Det ble også brent kull av ved fra Nordmarksskogene, kull som skulle brukes i produksjon av murstein og kalk til kirkens byggverk.

I det 16. århundre begynte kronen å bygsle bort og senere selge skogen, og slik gikk flere av de tidligere allmenningene over i privat eie. Det oppsto flere store skoggods, og man regner at skogbruk i større stil tok til fra midten av 1600-tallet.

Fra det 16. århundre ble det også drevet bergverksdrift i skogene omkring Oslo, blant annet ble det anlagt jernverk i Maridalen og Hakadal omkring 1550. Bergverksdriften virket inn på skogbruket, fordi man trengte store mengder trekull til å smelte ut malmen. Det ble brent kullmiler ved vannene og innover i skogene i flere hundre år, og dette førte til en sterk beskatning på skogen.

Etter vannsagen ble innført omkring 1500, hadde man mulighet til å bygge opp et skogbruk i større stil. Samtidig som redskapene ble bedre, steg etterspørselen etter tømmer i utlandet, og fra ca. 1650 økte utførslene av bord og planker sterkt. Sagbruksprivilegiene fra 1688 hadde til formål å verne skogene og å gi staten inntekter, og ga monopol til de største sagene. Samtidig hadde byene enerett på utførselen. Eierne av de store skoggodsene rundt Oslo bygde dammer til fløtning og skar tømmer til planker på egne sager. Dette tømmeret måtte hentes fra stadig fjernere skogområder, og det ble behov for fastboende arbeidskraft i Nordmarka.

Når tømmeret skulle fraktes ut av skogene, tok man vassdragene til hjelp. Det ble ikke bygget veier for tømmertransport inne i Nordmarka før mot slutten av 1800-tallet, og først etter 1950 i nevneverdig omfang. Noe tømmer kunne kjøres på vinterføre, men stort sett kan man si at fløtning var eneste muligheten til å få ut tømmer fra skogene i Nordmarka i alle fall fram til århundreskiftet.

Det har vært fløtet over det meste av Oslomarka, men de største og viktigste vassdragene finnes på Krokskogen og i Nordmarka. Så godt som alle vann i Nordmarka er regulert i dag, de fleste flere ganger, – men slik har det ikke alltid vært. Gamle kart viser at det var flere små vann tidligere, som nå er demt sammen til større.

Det eldste kjente kartet over området er Morten Kroghs fra 1760. Han tegnet Katnosa og "Achlangen" som to atskilte vann, og der Sandungen ligger i dag var det tre vann. Fyllingene, Bjørnsjøen og "Fårekiern" danner til sammen fire vann. I Østre Nordmarksvassdrag var det to "Kalvsøer", og et vann kalt "Liggerkiern" ved nordøstenden av Øyungen. Gåslungen var et vann for seg. Dette kartet fra 1760 viser imidlertid heller ikke vassdragene helt som de opprinnelig var fra naturens hånd.

Skogeieren Johan Garmann fikk et privilegiebrev i 1658 hvor det heter: "[...] Hvorledes han i de elver og vann som tilhører de øde skogene, [...] som ham av Mariakirkens prostis len er forundt, med stor bekostning til sitt sagbruks fortsettelse mange dammer har ladet oppbygge, og kunne derved få nedfløtet, hvorav formenes, vi og kronen i toll og skatt mer fordel enn tilforn å kunne ha, han endog til samme bruk flere dammer skal behøve, i synderlighet i en elv, kalt Kattenoselv, som ikke uten stor bekostning kan bygges, før den til perfektion kommer, hvorfor førbenevnte Johan Garmann [...] forundes privilegium [...] at ingen må ham på førskrevne steder på førbemeldte tømmer og bruk hindre eller innpass gjøre i noen måte eller med fløtning på hans dammer uten hans vilje og mening seg befatte [...]"

Av denne og andre kilder går det frem at Johan Garmann antagelig var den første som bygde ut og regulerte vassdragene for tømmerfløtning gjennom Nordmarka. Han bygde dammer for å regulere vannmengden i elvene og slik gjøre fløtningen lettere i vassdragene.

Hvordan disse første dammene ble bygget vet man lite om i dag fordi ingen av dem er bevart, og fordi de skriftlige kildene er svært sparsomme på dette punktet. Kanskje finnes det noen rester godt gjemt under vann enkelte steder, men nyere dammer er bygget høyere og demmer opp større arealer. Det kan likevel være nyttig å se på dammene som står i dag for å finne ut mer om dambyggingen tidligere.

I Vestre Nordmarksvassdrag er alle dammer bortsett fra en, bygget av tilhugget stein og fuget med sement. Den eneste som skiller seg ut i konstruksjonsmåte er dammen i elven mellom Spålen og Store Sinnera, Sinnerdammen. Den er bygget av tømmer, og dannes av sammenlaftede tømmerkar som er fylt med stein.

I Østre Nordmarksvassdrag er også de fleste dammene bygget av tilhugget stein med sementfuging, bortsett fra to laftede tredammer. Den ene tredammen ligger ved Myrtjern, og den andre ligger ved Store Gørja. Av de til sammen 27 dammene i de to Nordmarksvassdragene er bare tre dammer bygget av tømmer.

Frem til 1976 fløtet skogeieren for egen regning i disse vassdragene, og bygde alle fløtningsinnretningene ved hjelp av sine egne folk. I 1876 overtok Akerselvens Brugseierforening vannrettighetene i Nordmarksvassdragne, og skulle til gjengjeld blant annet overta "[...] Nedflødningen til Maridalsvandet af den hver Vaar til Vasdragene fremdrevne Last og Ved, tilhørende Nordmarkens Eier, mod at der herfor betales dem en Godtgjørelse af 1 – en – Krone pr. Tylvt Tømmer [...]".

Før Brukseierne overtok fløtningen ble det foretatt en befaring av dammene i Nordmarksvassdragene. Alle dammene unntatt Katnosdammen, beskrives som laftede tømmerkistedammer med steinfylling. Tredammene var bygget mellom 1847 og 1875, de fleste fra 1860-årene av. En del av dammene var nedråtnet og dateres ikke. Katnosdammen var bygget av stein og torv, og var fra Peder Ankers tid.

Alle steindammene som står i dag er bygget etter 1876 av Brukseierforeningen. Grunnen til at Foreningen ville overta vannrettighetene, var ønsket om selv å kunne regulere driftsvannet til de forskjellige møllene og fabrikkene langs Akerselven. Som en følge av dette, bygget nå brukseierne større og høyere dammer. Det var mest hensiktsmessig å bygge i stein, – man kunne demme høyere, og steindammene krevde forholdsvis lite vedlikehold. De var derfor billigere i lengden. Samtidig hadde man nå fått Portlandsement som et forholdsvis nytt hjelpemiddel til slike byggverk.

Den første nye steindammen som sto ferdig, var Fyllingsdammen i 1878. Rottungsdammen var ferdig tre år senere, Bjørnsjødammen i 1885, og en ny Katnosdam avløste dammen fra Ankers tid i 1886. De fleste steindammene sto ferdige i løpet av 1890-årene, mens f.eks. Øyungsdanimen først var ferdig i 1915.

Også Sinnerdammen nord for Spålen, Store Gørjedam og Myrtjerndammen er fornyet etter 1876, men her fortsatte man å bygge laftedammer. I en årsberetning fra 1887 heter det om Sinnerdammen:

"Dammen ble for 10 år siden bygget ny av Brukseierforeningen og man var den gang som nu nødsagte til å bygge den av tre, idet det ikke finnes bygningssten i nærheten, og grunnen er så løs at den ikke egner seg for bygging av stendam."

Myrtjerndammen står på fjell, så grunnforholdene kan ikke ha vært eneste grunnen til at man fortsatte å bygge laftedammer enkelte steder også etter 1876. Forklaringen kan antagelig finnes i en kombinasjon av løsninger sett i forhold til oppdemningshøyde, tilgang på byggematerialer, grunnforhold og økonomi. Det største problemet med laftedammene var at tømmeret råtnet, og at det var nødvendig med stadige reparasjoner. Imidlertid vil vanligvis en laftedam stå mye lenger enn i 10 år, om den vedlikeholdes.

Som nevnt, var de fleste dammene laftede tømmerkistedammer i Nordmarksvassdragene før 1876. Den eldste tredammen som da sto, var bygget i 1847, – i tillegg nevnes flere nedråtnede tredammer som sannsynligvis var eldre, og så nevnes en steindam ved Katnosa fra 1809. Dette skulle tyde på at tømmerdammene var vanlige gjennom hele 1800-tallet.

Den ene steindammen var tettet med torv, og stammet fra Ankers tid. Det var Peder Anker som samlet Nordmarksgodset fra slutten av 1700-tallet og frem til 1820, og han sto blant annet bak byggingen av Kjerraten i Åsa først på 1800-tallet. Denne innretningen skulle frakte tømmer fra Steinsfjorden 286 m opp til Damtjern på Krokskogen, og over vannskillet til Storflåtan, for at stokkene skulle kunne fløtes ned til Bogstad og sagene der.

I en samtidig beskrivelse av anlegget i Åsa heter det at tømmeret "bringes tilsist [...] like ned til Bogstads vassdrag, hvori det siden løper gjennom 14 stendammer, alle av Anker oppførte." Dette var sannsynligvis dammer av samme type som Katnosdammen fra 1809, steindammer tettet med torv på innsiden.

Anlegget i Åsa ble bygget for å frakte tømmer fra Ankers skoger i Land til hans sager ved Bogstad. Antagelig var Nordmarksskogene så uthugget på denne tiden, at det ikke var aktuelt å bygge nye dammer utenom Katnosdammen i Nordmarksvassdragene. Forøvrig ble de gamle laftedammene stående som før.

Det er vanskelig å slå fast med sikkerhet hvordan de første dammene i Nordmarksvassdragene var bygget, men mye tyder på at det var laftede tømmerkistedammer omtrent av samme type som den avbildete Myrtjernsdammen. Lignede laftekonstruksjoner er kjent her i landet fra middelalderen av i brygger og lignende, så byggemåten var i alle fall kjent på l600-tallet.

Det virker også sannsynlig av byggetradisjonen var ubrutt frem til 1800-tallet, så lenge det var lokale arbeidsfolk som bygde dammene. Ankers nye anlegg var "ingeniørkunst" – kjerratenanlegget var konstruert av svensken Samule Bakke.

I dag er det Oslo kommune som har vannrettighetene til Nordmarksvassdragene, og som holder dammene ved like. De har tatt vare på laftedammene, selv om de ikke brukes i fløtningen lenger. Det er altså håp om at disse tradisjonelle fløtningsdammene også i fremtiden kan fortelle historie, der de ligger som illustrasjoner av et ledd i en viktig næringsvei. Fløtningsinnretningene er viktige kulturminner i Nordmarksskogenes kulturlandskap, – de viser hvordan man fraktet tømmer ned fosser og stryk, over vann og gjennom dammer, og frem til sager, salg og fordeling.

Opplevelsesrike turmål er disse fløtningsdammene også!

Artikkelen er et utdrag av magistergradsavhandlingen i etnologi: "Tømmerfløtning til Bogstad- og Maridalsvann" fra 1976 (Univ. i Oslo).

Viktigste kilder:
Bull: Akerselvens Brukseierforening gjennom 50 år. 1918.
Bjørnstad: Kjerraten i Åsa. 1944.
Lange: Nordmarka og Nordmarksgodsets historie. 1966.
Div. arkivalia. bl.a. Løvenskiold/Vækerø.