En praktkanne fra Maridalen

Av Rolf Rasch-Engh, fra årsskrift Maridalens Venner 1974.

En av de fineste bronsekanner som vi kjenner fra middelalderen, kom før 1800 for dagen ved et nybrytningsarbeide i Dausjødalen på garden Sanders grunn. Kannen som er høyst interessant, ble alt i 1813 innlevert til den institusjon som nå er Universitetets Oldsakssamling.

Kannen, som er 28,5 cm høy, har et støpearbeide av meget høy kvalitet. Maridalskannen er prydet med tre rundløpende ranker, en anbrakt over buken, en på halsen og en på lokket. Ved den siste er det flere ganger brukt bokstaven m (Maria). Hankens bakside er prydet med en oppløst ranke og et tinnstøpe-merke.

Rundt buken løper et opphøyet bånd, hvor følgende innskrift kommer fram med minuskelskrift: «emblema refectum sepiius aperetum confi». Hvilket betyr noe slikt som at jo oftere man åpner og tømmer kannen, dess bedre oppfylles hensikten med dens bruk (direkte oversatt: «ofte besett skjenker emblemet vederkvegelse»).

Midt på lokket er det som vanlig ved slike kanner anbrakt en sirkelrund forhøyning og rundt denne kan en lese «tappa i oc drik». Også her er skriften med minuskler av samme art og type som ved den latinske innskriften.

Den norske og latinske innskriften er utført med nøyaktig samme slags bokstaver. En må da ha lov til å slutte at kannen fra Dausjødalen er et norsk arbeide og rimeligvis et Oslo-arbeide. Etter formen på kannen og minusklene må den henføres til 1400-årene eller begynnelsen av 1500-årene. Vi vet med sikkerhet at kannestøping har vært drevet i Oslo i middelalderen. I 1517 omtales Eivind Kandegyters datter og i 1522 Ingerd Kannegøtter-Datter. Kjelesmeder omtales langt tidligere, alt i Erik Magnussons retterbot av 1282 møter vi en kjelesmed. Og i 1480 omtales en Alv Kopperslager i Oslo.

Kannen må imidlertid ha havnet i privat eie og senere skjult i jorden som en skatt. Dette gir et perspektiv som er høyst interessant. Trekker man fram det at Maridalen faktisk lå øde den gang kannen kom i jorden, så er spørsmålet hvem som kan ha «forvillet» seg opp i en øde dal langt fra bebodde områder for å skjule en kanne.

Det kjennes flere tinn- og bronsekanner fra middelalderen. Langt de fleste er funnet i jorda, enten som en skjult skatt eller som tilfeldige funn som ved mudringsarbeider i ei elv. Noen av kannene må betraktes som norske arbeider. De er nemlig helt uten plakettene i lokk og bunn, noe som er meget karakteristisk for tyske kanner av denne art. Plakettene som vi finner på kannen, har enten en framstilling av korsfestelsen eller Maria med barnet. Det er tydelig at de tyske kannestøperverkstedene bruker plaketter som har sin nære forbindelse med tyske sigiller, og da geistlige sigiller.

Det er mulig at kannen fra Maridalen kan ha tilhørt et gilde, hva innskriften kan tyde på. (De religiøse symboler som flere av de bevarte Maria-kanner er smykket med, kan tyde på at de har vært anvendt i gildene.) Disse var jo ofte viet nettopp til Kristus og Maria. Men noen har uten tvil også vært til vanlig bruk.

De ikke-norske kannene er trolig alle fra hansabyene, som alt i 1376 ble enige om felles regler for tinnprove og merking, senere kom også felles regler for laugenes virksomhet. Dette førte lett til ensartet produksjon, noe en ser da det ikke er stor variasjon hverken i form eller utsmykking. Hit til landet er kannene trolig kommet ved direkte handelsforbindelse.

Eksporthavn er da Rostock. Vi vet at rostockerne fra 1440-årene var økonomiske herrer i Oslo, så det kan neppe være tvil om at størsteparten av tinnkannene er kommet fra denne byen. Rostockerne hadde til og med handelsprivilegier i Oslo, og disse bekreftes og utvides enda omkring 1500.

I kildemateriale fra middelalderen nevnes kanner fra 1300-tallet i rikere husholdninger, som adel og geistlighet og hos de mer velhavende borgerne. I gamle brev, testamenter og lignende omtales det i tidsrommet 1300 til 1557 omkring 100 kanner av tinn eller bronse.

Kannen ble vurdert høyt, hvor høyt ser vi av testamentet til Oslokanniken Olav Eyvindson, som gir biskopen i Oslo sin største kanne. En annen kan testamentere kanner til kirkenes altere, noe en må gå ut fra at samtiden har ansett som en verdifull og kostelig gave.

I slutten av 1400-årene og begynnelsen av 1500-årene møter en kanner også hos bøndene. Kanskje kannene ble noe en kunne sette penger i – en verdimåler og en investeringsgjenstand. Vi kan si at bronse- og tinnkanner var en del av datidens formuer. For fogden ble kannene noe han kunne gjøre utlegg i. Da bøndene i Nes og Eidsvoll hadde slått i hjel Knut Alfsøns fogd, Lasse Skjold, i 1499, måtte de betale store bøter, I bøteregisteret fra den gang omtales det flere kanner av tinn og kopper.